Image  02

Neddopet på cocktails av psykofarmaka..

Jeg har tilbragt nesten 10 år av mitt liv på psykiatriske institusjoner. Jeg har vært både svingdørspasient i akuttpsykiatrien med langt over 100 innleggelser, og jeg har vært innlagt over flere år i langtidspsykiatrien. I dag bebreider jeg psykiatrien fordi de ikke tok meg mer på alvor, så meg og gav meg riktig og nok hjelp den gangen jeg ble syk. I dag er jeg en person som setter pris på livet og jeg er stort sett fornøyd med den personen jeg er. Det har vært en veldig lang reise fra å være skikkelig syk til å ha det ganske greit.

Det har tatt meg mange år å bli klar for å fortelle min historie, og jeg mener at åpenhet er den riktige veien å gå. I dag er jeg en voksen jente i begynnelsen av 40-årene, jeg er 100% varig uføretrygdet og jeg har ikke utdanning, jobb eller egen familie. Min mening er at hvis psykiatrien hadde møtt meg på en mer human, rettferdig og respektfull måte så hadde både min historie og mitt liv i dag vært helt annerledes.

Min historie.

Min historie er preget av dype depresjoner, angst, spiseforstyrrelser, overvekt, selvskading, selvmordsforsøk og ensomhet. Jeg har vært sengeliggende, over lang tid, flere ganger, på grunn av dype depresjoner. Jeg har hatt så sterk angst at jeg ikke har turt å gå ut av døren eller treffe andre mennesker. Jeg har vært så neddopet på sterke medisiner at det har vært umulig å forholde seg til egne følelser og virkeligheten. Jeg har veid nesten 200 kg på grunn av overspising, passitivitet og overmedisinering. Jeg har sydd flere hundre sting etter selvskading, og kroppen min er full av arr som jeg må leve med resten av livet. Og jeg har håndhilset på døden mange ganger.

Jeg har opplevd psykiatrien på godt og vondt, og jeg har opplevd et system som ikke fungerer og som svikter når man trenger det som mest. Jeg har møtt noen få fantastiske mennesker i psykiatrien, men jeg har møtt mange som aldri skulle ha jobbet med mennesker i krise. I et møte en overlege hadde med mine foreldre, noen år etter at jeg ble syk, fikk de beskjed om at de like gjerne kunne glemme at de hadde en datter. Før eller siden kom jeg til å klare å ta livet av meg, og det var ikke noe han ønsket å forhindre meg i.

Den gangen jeg ble syk var jeg i midten av 20-årene. Jeg har ikke hatt det helt enkelt i livet, men jeg hadde aldri vært i kontakt med psykiatrien før dette. Jeg gikk den gangen, etter noen år i arbeidslivet, på skole igjen. Det gikk bra i starten, men etter hvert taklet jeg det faglige og sosiale dårligere og dårligere og jeg ble mer og mer deprimert. Jeg ønsket hjelp og jeg søkte hjelp, men ble bare møtt med lange ventelister og at jeg ikke var syk nok. Mangel på oppfølging gjorde at det raskt gikk nedover med meg. Jeg orket ikke tanken på å leve lenger og etter mitt første selvmordsforsøk ble jeg innlagt på en akuttavdeling, og min runddans i psykiatrien, som varte i nesten 10 år, begynte.

Jeg ønsket å være innlagt, jeg taklet ikke å sitte alene hjemme med ensomheten og alle de vanskelige tankene, følelsene og minnene. Men dette ønsket ikke psykiatrien, og det ble etter hvert en kamp mellom meg og legene, jeg på den ene siden som ønsket å være innlagt og legene på den andre siden som ikke ville ha meg på avdelingen. Jeg måtte hele tiden skade meg litt mer alvorlig eller gjøre et mer alvorlig selvmordsforsøk for å få lov til å være på avdelingen noen dager. Det eneste jeg ønsket var tid, hjelp og mennesker rundt meg. Hvorfor kunne de ikke bare gi meg dette? Det skulle ta mange år før psykiatrien innså at denne behandlingsmetoden ikke fungerte, men da var det egentlig for sent. Jeg hadde mistet helt kontrollen over selvskadingen og selvmordsforsøkene, og jeg var fullstendig likegyldig til om jeg levde eller døde. Og det er virkelig bare flaks at jeg fremdeles er i live og kan fortelle min historie.

Medisineringen begynte. Jeg har vært utsatt for, etter min mening, mange «overgrep» i psykiatrien, og overmedisinering, og kanskje også feilmedisinering, er bare ett av dem. Medisineringen begynte med en gang jeg satt min ben innenfor psykiatriens 4 vegger. Jeg var over flere år så neddopet på medisiner at det var umulig å forholde seg til egne tanker og følelser, hverdagen og virkeligheten. Jeg gikk rundt i en lags komatilstand hvor jeg bare var delvis våken, døgnet gikk i ett og livet mitt gikk i sakte film. Psykiatrien hadde de første årene veldig lite annet enn oppbevaring og medisiner å tilby meg, og i ettertid ser jeg at det var en enkel løsning for dem å stadig prøve ut nye medisiner. Det ga også meg et håp om at noe ville fungere bedre for hver gang vi prøvde noe nytt, men skuffelsen ble dessverre bare verre og verre for hver gang det mislyktes.

Psykiatrien hadde nærmest «hjernevasket» meg til å tro at riktig medisinering ville løse alt, og at mine depresjoner bare var en kjemisk ubalanse i hjernen. Når psykiaterne etter hvert hadde prøvd ut mesteparten av medisiner som fantes, og de dessverre ikke hadde noen særlig effekt på meg, ble jeg stemplet som behandlingsresistent. I ettertid har jeg tenkt mye på at det nærmest måtte være umulig for meg å ta imot behandling når jeg var så neddopet på medisiner som det jeg faktisk var.

Det var beroligende medisiner, sovemedisiner, antipsykotika, stemningsstabiliserende medisiner og antidepressiva i en salig cocktail av piller i alle regnbuens farger. På det meste tok jeg 15 piller i døgnet, og jeg har brukt ca. 40 forskjellige medisiner.

I mine journaler er disse 39 medisinene nevnt: Xanor, Stesolid, Valium, Vival, Flunipam, Apodorm, Sobril, Stilnoct, Imovane, Zopiclone, Atarax, Melatonin, Vallergan, Phenergan, Largactil, Truxal, Nozinan, Trilafon, Haldol, Abilify, Loponex, Seroquel, Zyprexa, Risperdal, Zeldox, Cipramil, Cipralex, Fontex, Seroxat, Zoloft, Venlafaxin, Efexor, Sinequan, Anafranil, Tolvon, Remeron, Lamictal, Orfiril, Tegretol.

Disse medisinene skal jo behandle søvnvansker, uro, angst, psykose, mani og depresjon, og det er jo da et paradoks at bivirkningene på disse medisinene blant annet er: avhengighet, sedasjon, tretthet, depresjon, forvirring, aggresjon, hallusinasjoner, mani/hypomani, søvnvansker, søvnforstyrrelser, uro, rastløshet, økt angst, vektøkning og forverring av selvmordstanker.

Jeg brukte antipsykotiske medisiner over lang tid selv om psykiaterne aldri ble enige om jeg var psykotisk eller ikke. Jeg har gjort utallige, mer eller mindre alvorlige, selvmordsforsøk blant annet ved hjelp av medisiner, men allikevel hadde jeg nesten til enhver tid tilgang på mange hundre piller. Jeg har alltid vært litt overvektig, men jeg har allikevel vært aktiv i idrett og i god form. Etter at jeg kom inn i psykiatrien gikk vekten bare oppover og oppover, på grunn av overspising, passitivitet og overmedisinering, og til slutt veide jeg nesten 200 kg. Livet mitt ble jo bokstavelig talt veldig tungt, og jeg ble etter hvert slankeoperert. I dag er jeg fremdeles overvektig, men jeg har gått ned nesten halvparten av min egen vekt.

Det står jo ofte i pakningsvedlegget til disse medisinene at de ikke skal brukes over lang tid, men jeg har nå brukt slike medisiner i nesten 20 år og som regel har jeg brukt høyere doser enn det som anbefales som maksdose. Bare innimellom har jeg hatt den nødvendige oppfølgingen av psykiater og spesialisthelsetjenesten. Jeg vet ikke om medisineringen forverret mine psykiske problemer, men det kan jo ikke utelukkes. Det jeg er sikker på er at medisineringen i alle fall forlenget min sykdomsperiode vesentlig. Neddopingen førte til at det ikke var mulig å kjenne på egne følelser eller forholde seg til virkeligheten, og det ble derfor meget vanskelig å jobbe med seg selv og de problemene som førte til mine psykiske lidelser.

Etter mange år, på forskjellige sykehus, neddopet på forskjellige medisincocktails, kom jeg til et sykehus hvor jeg traff en behandler som ønsket å hjelpe meg og hadde tro på at jeg kunne få et annet liv. Jeg fikk plass i et forsøksprosjekt om behandling av selvskading hvor det ble fokusert på å finne alternative mestringsstrategier og å ta ansvar for egne handlinger. Jeg tok også en slags avgjørelse om at nok var nok og at jeg ønsket et annet liv. I tillegg ble medisineringen trappet kraftig ned, dette var absolutt ikke lett og det tok lang tid. Jeg hadde blitt avhengig, og det var vanskelig å fungere uten rusen og den beroligende effekten medisineringen hadde. Men etter hvert ble det mulig for meg å forholde meg til følelser og å begynne å jobbe med mine problemer. Det gikk sakte men sikkert fremover, jeg tok to skritt frem og ett tilbake. Nedturene var fremdeles mange, men etter hvert kom det også oppturer. Jeg ble etter noen år klar for å utskrives, jeg var ikke lenger så deprimert og det ble mindre og mindre selvskading. Det var absolutt ikke bare enkelt å komme ut og fungere i det virkelige livet, og det tok lang tid før jeg klarte å forholde meg til alt i hverdagen.

Min erfaring med diagnoser. Min diagnose var tidligere emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline), men nylig har jeg blitt diagnostisert med bipolar lidelse. I dag føler jeg at det er diagnosen bipolar lidelse som beskriver hvordan jeg fungerer i hverdagen. Jeg er deprimert eller hypoman i perioder, men i de periodene jeg ikke er preget av dette fungerer jeg bra i hverdagen.

Jeg har i dag oppfølging av psykiater på DPS, og jeg bruker fremdeles medisiner. Jeg er ikke absolutt motstander av medisinbruk, og jeg tror at medisiner i riktig dose kan ha en gunstig effekt. I dag bruker jeg antidepressiva og stemningsstabiliserende medisiner, og jeg er fornøyd med dette. Mitt følelsesliv er nok noe avflatet, men kan jeg redusere hyppigheten av mine alvorlige, langvarige og dype depresjoner med medisiner kan jeg leve med at jeg ikke opplever de høye toppene. Langvarig medisinbruk har nok ødelagt den naturlige søvnrytmen kroppen min skal ha, og jeg må derfor innimellom også ta noe beroligende medisiner for å få sove.

Den måten psykiatrien behandlet meg på når jeg var diagnostisert med emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse bekreftet min egen følelse om at det ikke fantes noe håp for meg og at jeg ikke hadde noen verdi som menneske. Jeg følte at jeg bare var en parasitt i systemet som de helst ville bli kvitt, og at det ikke var plass til en person som meg i samfunnet. Jeg var ekstremt sårbar for avvisning, og jeg hadde opplevd overgrep tidligere i livet. Og det blir jo et paradoks at jeg i psykiatrien opplevde avvisning gang på gang, og at jeg vil beskrive mye av det jeg opplevde som overgrep mot meg utført av psykiatrien.

I dag er jeg så heldig at jeg har fått en diagnose som gjør at det er mye lettere å få hjelp, men jeg synes det er utrolig skremmende at diagnosen skal bety så mye for hvordan man blir møtt av psykiatrien. Uansett hva som er min diagnose er jeg fremdeles samme person med mine positive og negative sider og mine individuelle behov.

Min drøm.
Jeg har en drøm om at mine erfaringer i psykiatrien vil kunne være med å forandre psykiatrien til noe bedre. Jeg har også en drøm om at jeg en gang i fremtiden vil kunne gi mennesker innlagt i psykiatrien et håp om et bedre liv. Jeg vet at dette hadde betydd mye for meg den gangen jeg hadde mistet alt håp.

Jeg vet ikke om jeg har fått noen varige skader av all overmedisineringen jeg har vært utsatt for, men det jeg vet er at den behandlingen jeg har opplevd i psykiatrien har satt dype og varige spor i meg. I perioder sliter jeg mye med det jeg har opplevd, og det er vanskelig for meg med nære relasjoner til andre mennesker. Jeg har mistet mange viktige år av mitt liv. Jeg har påført min familie mye redsel og smerte. Og jeg har kostet samfunnet og psykiatrien ekstremt mange ressurser og penger.

Det ville vært mye bedre, for både psykiatrien og meg, hvis de hadde brukt flere ressurser på meg den gangen jeg ble syk, og gitt meg en annen behandling enn bare oppbevaring og medisinering. Det hadde spart psykiatrien for mye penger, og det hadde spart meg for mange vonde opplevelser og mye smerte.

Mvh Hedda Abel

Del denne historien på facebook:
Skriv en kommentar til denne historien.