Image  02

I en alder av bare 15 ble jeg akutt fysisk syk.

Hei!

Jeg har jo sett at det er en del som velger å dele sine historier anonymt til dere, og etter MYE frem og tilbake har jeg valgt å gjøre det samme. For jeg ser galskapen i Silje sin situasjon, og hvordan den så tragisk endte, og jeg ser også galskapen i min egen situasjon som jeg hver eneste dag er like redd kan få samme utfall.

I en alder av bare 15 ble jeg akutt fysisk syk. Enorme smerter, hovedsakelig i rygg og stråling mot lysken. Ble bragt inn på lokalsykehuset, pumpet full av morfin, spydde blod etter all timene med roping og skriking. Ingenting hjalp. Og ingenting fant de ut. Etter en ultralyd og en røntgen og noen blodprøver fikk jeg, og mine foreldre, beskjeden at jeg var psykisk syk. Ingenting fysisk feilte meg. De såkalte smertene satt i hodet med vilje, for å få oppmerksomhet og morfin. Tro meg, var ikke det gram morsomt å bli hentet foran 500 medelever x antall ganger skrikende i smerte og blod over hele meg.

For å gjøre en lang historie kort, i dag er jeg 23, og først for ETT ÅR SIDEN, da vi fikk bokstavelig kranglet oss til Rikshospitalet, fant de ut i løpet av EN dag at jeg hadde såkalt "interstitiell cystitt, interstitiell nefritt, Sjøgren syndrom og «pyoderma gangrenosum». Kort sagt, kronisk åpent betennelse, infeksjon og sår rundt nyren, inni nyren, i nyregangene, veien ned til blæra, jaa..alt fra nyren og ned egentlig så ut som det var blitt skjært og kuttet med kniv for så å ha strødd salt i såret. På dette stadiet var sykdommene fått gå så langt, at det var fint lite å gjøre bortsett fra å smertestille. Men, det feilte meg endelig noe fysisk på papiret!

I ettertid ser man at smertene og skadene er mye verre psykisk enn fysisk. Fysiske smerter og innleggelser ca 200 ganger i året er man blitt "vant" til, nesten fordi man må. Men det psykiske. Alt fra anklagende allerede fra man var 15 år gammel, til å bli mistrodd, daglig krangling gjennom dagene bare for å få en paracet, alt man har gått glipp av som ungdom, ja...det er bare en brøkdel. Og alt kan i dag fra lokalsykehuset, psykiater og overlege i Oslo unnskyldes med en GOD cocktail medisiner.
Sobril: 15 mg x 2
Zoplicone: 7,5 mg x 2
Immovane: 7,5 mg x 2
Vallergan: 10 mg opptil 6 x daglig
Oxynorm: 15 mg x 3
Oxycontin: 20 mg x 3
Stesolid: 15 mg x 3
Vival: 10 mg x 3
Rivotril: 1 mg x 4
Cipralex
Nexium: 40 mg x 2
Lyrica: 300 mg x 2
Flunipam: 1 mg x 2 (spesialbestilles pga mange dødsfall av denne)
Nozinan: 5
Nozinam: 5 mg x 5
Remeron: 15 mg x 4

Ja, listen er laaang. Skremmende lang. AV alle disse medisinen er det kun 1 som IKKE er rødtrekantet. Flere har som i deres tilfeller bivirkninger slik som at man får depressive tanker, og tanker om selvmord. Det falt meg aldri inn at dette skulle skje med meg, jeg så jo på meg selv som en såpass oppegående ungdom, med jobb i helsevesenet, sunne hobbyer og egen hest, massevis av venner osv. ALT dette er borte nå. For det såkalte "livet" jeg har fått dreier seg om smerter, mareritt etter traumer på sykehus blant annet for å blitt holdt fast under en gyn undersøkelse. Jeg sa nei da dette til slutt gjorde for vondt pga betennelsene og blødningene. Det svir meg helt inn til hjerterota den dag i dag. For meg tolket hodet det som en voldtekt, og hva gjør man ved en voldtekt? Joo man øker medisinene. Livet mitt vil aldri bli det samme, det har jeg skjønt. Når det å stå opp av sengen blir ett rent gjøremål og en slåsskamp. Hva skal jeg stå opp for, hva har jeg å leve for? Første man våkner opp til er de 20 tablettene man nesten kan spise seg mett på til frokost. Så kommer tankene. Gråten. Frustrasjonen. Man vil gi opp. Man vil slippe.

Man vil ikke leve, for hva definerer ett liv? Vært fall ikke det jeg har nå, og vært fall ikke slik nærmeste framtid ser ut. Og det kommer til ett punkt hvor man har vært syk og opplevd så mye som meg at man rett og slett kaster inn håndkleet og makter ikke mer. Depresjon, gråt, selvmordstanker....det skal ikke DAGLIG være det hjernen jobber med. Sykehuset og all medisineringen har kjørt meg i grøfta, og takk guuud for at mine foreldre har stilt opp og tvunget seg inn i journalen min, uten dem hadde jeg ikke holdt ut så lenge. Men jeg kan ikke forestille hvor vondt det må være for en forelder å høre å se sitt barn gråte hver dag si at de orker ikke mer, mamma og pappa, La meg få slippe. Jeg pines.

Er også en dobbeltmoral oppi dette - psykiaterne og legene er så forbaska flinke og bare pøse på med nye resepter og fornye i hundrevis av gangen! Ingen problem! Dette er ikke MITT ønske. Men vil jeg ha hjelp, må jeg ta imot dette sier de. Samtidig sitter de med EN GANG og stempler deg som misbruker og avhengig "klassisk ungdom".

Jeg vet ikke hvordan "framtiden" vil se ut for meg, slik som ting er nå per dags dato er løsningene mener helse Norge. Men foreldre, uansett om barnet ditt er under 18 eller over, kjemp deres kamp, krangle og sloss, for pokker skal vite at vi trenger all den støtten vi kan få!! Og ikke minst, tro oss, og ta oss på alvor, å se etter tegnene der vi innerst inne skriker etter hjelp.

Del gjerne anonymt hvis dette kan være relevant hjelp til noen som helst. Så ser man vært fall at man ikke er alene om å ha det slik.

Del denne historien på facebook:
Skriv en kommentar til denne historien.