Image  02

Min kunnskap, erfaring og feilmedisinering i psykiatrien begynte da jeg ble født

Hei

Min kunnskap, erfaring og feilmedisinering i psykiatrien begynte da jeg ble født. Jeg har en mor som har vært innlagt på psyk, uten permisjon, siden 1982. Det vi har opplevd av feil behandling og sett innenfor psykiatrien kan det skrives en bok om dessverre. Dette er på langt nær positivt.

For ca 4 år siden gikk min datter til legen for hun trengte en å lufte tankene sine med. Hun ble henvist til BUP, ungdomsavdelingen her i Stavanger. Dette var mot min overbevisning pga tidligere erfaringer. Men tenkte som så at mye hadde endret seg siden 80- tallet. Jeg stilte med en åpen innstilling. To samtaler var min datter på med en av psykiaterne. Første gang gir de henne sovemedisiner fordi hun har gått uten søvn i tre døgn. Deretter gir de henne time klokken 8 dagen etter til samtale nr 2. Jeg får en tilbakemelding på at hun er sliten og virker sløv og ukonsentrert. Hmmm, neddopa av medisiner vil vel noen og enhver bli sløv.

Tredje gang hun er der vil de ha henne til å signere på at hun skal legges inn på psyk. Lovverket sier at de kan bestemme selv fra de er 16 år. Noe som er vanvittig når vi som foresatte har ansvar til de fyller 18 år. Heldigvis har jeg fortalt henne "skrekkhistorier" om min mors skjebne, så hun nekter. Hun forteller meg at hun må komme tilbake i slutten av uken for hun skal tvangsinnlegges. HALLO! Aldri, aldri kommer jeg til å la d skje! Jeg setter himmel og jord i bevegelse for å finne ut hvilke rettigheter jeg som mor har. Hvordan sette en stopper for galskapen som er i ferd med å skje?????!!! Finner ingenting via Internett. Får en hastetime hos min fastlege for å få råd. Jeg kunne bli med på samtalen- med min datters velsignelse. Som sagt så gjort. Psykiateren ble MEGET overrasket av å se meg der. Jeg ble med inn å stilte diverse spørsmål. som feks om det var fare for liv og helse? Svar : Nei. De hadde ingen grunn til å tro at hun ville ta selvmord. De ville gi henne medisiner. Jeg har nekta , som mor, at de får gi henne noen form for kjemiske produkter. Jeg spurte hva diagnose de hadde stilt etter 3 samtaler, hvor en var i ørska. Ingen. Mitt neste spørsmål var hvorfor de skulle tvangsinnlegge henne , og hvordan de hadde tenkt å medisinere henne, uten en diagnose. Svaret var at de ville ha henne innlagt som pasient i tre uker for å teste flere kombinasjoner for å se hva som fungerte best.

Min datter hadde i en bisetning sagt at mormor var syk På det grunnlag av at det kunne være arvelig ville de ha henne innlagt. Problemet mitt er at jeg ikke aner hvilken diagnose/diagnoser min mor har pga TAUSHETSPLIKT. Jeg sa takk og farvel til hjelpen. Som jeg sa : vi kom frivillig inn og vi går frivillig ut! INGEN, INGEN i denne verden skulle på dope ned mitt barn mens jeg så på.

Det endte med at det ble siste samtale på BUP. Jeg tok min datter, som forøvrig er født i oktober1992, med meg hjem. Det ble ingen piller, ingen tvangsinnlegges og vårt siste møte med BUP. I papirene blir jeg beskrevet som aggressiv og truende mot psykiateren. Så flott tenke jeg- Da har de møtt motstand. I dag lever min datter i beste velgående. Etter denne episoden og ennå litt ekstra fant jeg som mor ut at vi måtte komme oss vekk fra alt stress og mas. Vi pakket sekken og reiste på 5 mnd tur som backpackere. Det ble redningen for oss! Så ja, dessverre foregår det mye tragisk og trist i psykiatrien som aldri blir belyst eller satt fokus på. Det ble en lange melding, men videoen av Silje Benedikte satte tankene mine i gang. Det kunne vært min datter. Takk til dere som tar tak i og opplyser om virkeligheten. Så tragisk at denne stiftelsen er oppretta på grunn av et tap.

Dere har min dypeste medfølelse og sympati.

Mvh "Anonym"

Del denne historien på facebook:
Skriv en kommentar til denne historien.