FÅ OPP ØYNENE HELSENORGE!

Først må jeg bare si at jeg har strek medfølelse for dere og håper rettferdigheten for Silje en gang vil seire!

Skal prøve å gjøre ett langt vondt liv kort. Er ei jente på snart 24 år. Har hatt det tøft hele livet, med bla mobbing, barnevernsinstitusjoner, sinneproblematikk.

Siden 2007 Har jeg klart å fullføre 2 år på vgs (helse og sosial og helsefagarbeider) og er i dag, med utvidet tid snart ferdig som lærling. (4 år istedenfor 2 år ).

Det jeg ønsker å dele mest med dere er min situasjon det siste året inn under psykiatrien. Jeg har Diagnosene: PSTD (posttraumatiskstresslidelse) ADHD og Insomnia

I fjor ble jeg lagt inn på lokale DPS der jeg bor i forhold til traumeproblematikk og depresjon. Det var tøffe tak, samtidig fikk jeg informasjon om utredning for samme traumer i forhold til beløp i erstatningskrav. Dette fikk jeg vite innpå der noe som gjorde at behandlingen ikke ble som tenkt, men etter 9 mnd med 5 innleggelser(planlagte) kom jeg i mål å venter i dag på resultatet. Jeg har slitt mye med sinne og i fjor var jeg veldig mye sint i perioder her, men hadde ett supert team som jeg følte så meg for mer enn sinne og utagering så det gikk, men det var en kamp, samtidig har jeg slitt i mange år med søvn og gikk på Seruqel i 4 år å sovnet.. Men av bivirkningene som gjorde at jeg nesten svimet av og ble dårlig. Sånn sovnet jeg ,så da jeg var inne så jeg dette som en mulighet til å få noe som faktisk var for søvn og da prøvde jeg bla vallergan (allergimed. med bivirkninger som søvn), remeron som jeg går på i dag, og tilslutt Imovane. Imovanen fungerte best, ikke hver natt men best av de 3. Var en kamp for å få prøve imovane selv om de sa flere ganger at den hadde mest effektiv virkning. Klart jeg ville prøve den da. Men til slutt kom jeg i mål og var klar for å brette opp armene og få tilbake livet mitt utenfor institusjonen og målet var at nå skulle jeg klare resten hjemme Starte opp på jobb og bli ferdig som lærling. Dette var i november 2012. Men det jeg ikke visste var at etter mange mnd med Imovane (som jeg ønsket å gå på) ble jeg skrevet ut og jeg skulle slutte på de. Det resulterte i angst noe jeg aldri hadde forestilt meg. Så ble det sagt at jeg kunne få en pakke imovane som skulle vare en god stund, sånn at jeg kunne ta imovanen 1 natt og 2 netter uten og 1 med osv. Jeg skulle ta den når jeg hadde behov for mest søvn. Så døgnet mitt ble gradvis snudd å jeg ble desperat etter søvn og ett normalt liv.

2013.
Ble ikke oppstart på jobb før i slutten på januar da ting ikke var så lett som det så ut som, måtte vente på møter med opplæringskontoret og arbeidsplassen før jeg i det hele tatt visste om jeg hadde en jobb. I januar ble det endelig ett møte og forventet oppstart på jobb var rett rundt hjørnet. Jeg skulle friskmelde meg og endelig starte livet mitt igjen. Men… Oppi det lille positive som jeg hadde ventet på så lenge gikk det kun 2 dager(de to dagene er de beste dagene jeg kan huske på nå) der verden min totalt skulle rase. Mamma ventet på svar på prøver hun hadde tatt og var plutselig alvorlig syk. Jeg valgte å beholde sykemeldinga mi ut til februar og dro hjem å besøkte mamma. Så kom jeg opp igjen å var klar til å gi alt på jobb. Dagene, ukene og måneder gikk. Mamma var bedre, dårligere og jeg var hjemme også i påsken, noe som var supert at jeg fikk til i forhold til jobb og hvordan de la det til rette(bor mange mil unna familien min). Jeg jobbet 50% som jeg har gjort hele lærlingetiden. Men ting ble vanskeligere og vanskeligere. Jeg slet med å holde døgnrytmen, veldig deprimert, tilslutt ingen søvn, lite mat og mat rutiner og mindre sosial. Og tilslutt klarte jeg ikke komme på jobb tidsnok, sovnet av og hadde mistet all kontroll. Snakket med Psykologen min og vi var enige om å søke ett opphold på 3 uker -1mnd på samme DPS for søvn, mat rutiner og depresjon. Dagen etter var alt så mørkt at jeg tok mer imovane i affekt og havnet på akutten (ønsket selv hjelp), i påvente av innleggelse ved DPS. Jeg kom inn på DPS, utkjørt og ett stort behov for hjelp med søvn, depresjon og avslutte medisineringen av imovane… MEN i motsetning til i fjor ble disse to ukene(fikk bare to uker) en belastning da jeg ville slutte med imovane, pga avhengighet og angsten som jeg får.

Nå skulle jeg ta imovane hver kveld hvis jeg ikke fikk sove før 02.00, noe jeg synes var meningsløst, men gjorde det når det ble stilt spørsmålstegn ved hvorfor jeg ikke gjorde det, samtidig som jeg prøvde å begrense inntak av imovane hadde min polikliniske behandler sett at jeg hadde tatt imovane og ba meg om å prøve å unngå dette så da stod jeg midt i mellom.( Det skal sies at jeg i år har fått en ny behandler på samme DPS en i fjor, noe som skal og viser seg å være det verste jeg har opplevd). Dagene gikk og jeg fikk til å sove flere døgn uten imovane, bare noen timer men stor fremgang, fikk matrutinene fremover og fikk høre at jeg hadde nytte av behandlinga og absolutt behov for hjelp, og at dette ikke var gjort på 14 dager.. Til tross for at jeg fikk høre jeg var dårlig å har behov for hjelp så ble jeg sendt hjem for å ”prøve” i nesten 3 uker MED EN RESEPT PÅ IMOVANE!!.

bor ett stykke unna DPS og både reiseveien og det det koster gjør det vanskelig å stykke opp innleggelsen og det å begynne på jobb mellom hver innleggelse ikke lot eller lar seg gjøre i dag.. Jeg gikk ut herfra med redsel for at jeg måtte begynne på nytt og at ting skulle skjære seg fullstendig hjemme, for jeg var fortsatt veldig psykisk nede og så ingen mulighet til å holde rutinene i gang hjemme så lenge. Og dagene gikk og det ble verre og verre, hadde Imovane hjemme og det endte meg at jeg satt etter 1 uke og 1 dag og tok en overdose(16stk) med tanker om at jeg nå ikke orket mer. Jeg dro på legevakten denne kvelden, fordi jeg snakket med ei på tlf som sa jeg måtte det, når jeg kom dit vet jeg ikke hva jeg gjorde der, og resten er borte. Så etter nesten 3 laaange forferdelige uker kommer jeg inn igjen med ett nytt håp om hjelp og en ny start, for jeg måtte begynne på nytt. Jeg er faktisk inne nå. Til tross for utprøvinga i nesten 3 uker var jeg ville til å gi dette en siste sjanse og gi meg ut på det siste jeg har av kampvilje osv. Og her sitter jeg, men en håpløshet som jeg ikke visste fantes, tanker om at jeg ikke klarer mer at jeg ikke orker mer, og at jeg holder på å miste meg selv og omverden rundt meg.. MEN jeg kommer ingen vei. Nye 2 uker (KUN TO UKER) uansett tilstand jeg drar hjem i skal jeg ut, UANSETT!.. Jeg har hatt noen tøffe dager, kom på mandag, og i går var jeg på vei ut døra i frustrasjon og sinne, fikk da til svar: Det er ditt valg. Har også fått beskjed av behandleren min at det er fritt DPS valg så kan jo prøve en annen en hvis jeg ikke er fornøyd! Og jeg er villig til å jobbe hard, men å vite det at du kanskje kan få på plass søvn og få livslysten tilbake, og at ting faktisk kan gå fremover er vondt når du likevel vet skal det brytes ned er ubeskrivelig vondt. Jeg føler nå at jeg har gitt opp og kun går rundt, ingen ting hjelper, jeg får rett å slett hjelp i 2 uker og kanskje inn igjen senere, noe jeg ikke makter fordi jeg kan ikke begynne på nytt flere ganger. Jeg har sagt at 1mnd hadde sett så mye lysere ut når sist opphold på 2 uker var positivt, men ikke optimalt. Så Jeg føler ikke at jeg lever lengre, kun eksisterer. Jeg vil leve livet, men jeg må ha hjelp nå.. Men det føles nå ut som at 2 uker eller 1mnd er like meningsløst, jeg blir nok aldri bra.

Jeg har også mye stemmer , som forteller at Lamictal og remeron som jeg tar fast, er kun for å gjøre meg syk, og for hver gang jeg nå har nektet å tatt tablettene har jeg fått skryt av stemmen, Og jeg mener faktisk selv også at jeg tar disse tablettene kun for at DPS’N vil at jeg skal være syk og gå ut og inn. Behandleren min hadde til og med bestemt opplegget og lengden på oppholdet her før jeg i det hele tatt fikk sagt hva som gikk galt, og at det her har bare gjort ting verre. Jeg tror faktisk ikke på at det er sant det jeg opplever, men det er nok det for smerten river i meg. Men jeg har tatt kampen, jeg har prøvd å snakke og være ærlig, men det er jeg som gir meg og det er kun min fremtid og jeg som har ALT å miste på denne behandlingen. Jeg har meldt meg helt ut, og bare er her. FÅ OPP ØYNENE HELSENORGE!

-Anonym-

Del denne historien på facebook:
Skriv en kommentar til denne historien.