Senere fikk jeg diagnoser på diagnoser.

Først og fremst vill jeg si at veldig flott arbeid dere gjør og veldig fint dere deler Siljes historie.

Jeg kan si såpass at jeg vet hva det er å bli overfylt i medisiner og begynne å eksperimentere med illegale stoffer. Jeg vet hva det er å være så desperat etter å finne fred å aldri mer ville våkne opp. Jeg har vokst opp i ustabile rammer. Blitt utsatt av overgrep som begynte da jeg var 5 år å holdt på til jeg var 8 år. Blitt så tatt av barnevernet å ble boende på institusjon i mange-mange år. Der det vært fall ikke var stabilt. Som 11 åring sydde jeg 143 sting på ene armen & 68 på andre armen. Etter å ha skadet meg selv. Som 13 åring tok jeg min første overdose på alt jeg fikk tak i av stoff og medikamenter. Men den gang funket gjenoppliving. Det ble så ungdomspsykiatrisk der jeg utviklet anoreksi. Og etter det ble det mange flere ganger. Hadde flere forsøk med selvmord. Tre ganger prøvde jeg det og overlevde. Mange av grunnene til det er fordi jeg var innlagt på psykiatrisk avdelinger. Som gjorde at jeg ble funnet. Senere fikk jeg diagnoser på diagnoser. Medikamenter ble mer og mere av. Mange sterke medikamenter pga. Jeg har operert 14 ganger i magen pga. svulster som dukket opp på ny og på ny. Jeg begynte så og selvmedisinere meg. Jeg var da så avhengig av alt jeg kunne få for å slippe og føle. Tenke normalt. For hva var vel normalt? Hvorfor meg, hvorfor livet. Hva er meningen? At det går an og avsky å hate noen så intenst som jeg hater meg selv. Jeg fortjener ikke leve. Jeg fortjener å få all den dritt jeg kan få. Jeg fortjener bli torturert. Jeg er ikke verdt noe. Jeg er ekkel, skitten, stygg, ond, mislykket. Verden ville vært et bedre sted om jeg hadde vert død. Det gikk i hodet mitt hver dag. Hver time. Flere diagnoser. Flere medisiner.

Jeg gikk nå på:
- Lamictal
- Lithium
- Seroquel
- Cipralex
- zyperxa
- tegretol
- Effexor
- Aterax
- Sobril
- vival
- Vallargan
- imovane
- Sarotex
- tolvon
- haldon
- xanax

Så kommer smertestillende jeg fikk
- Nobligan
- Tramaget retard
- oxynorm
- ketogan
- ketorax
- buskopan
- paralgin forte
- voltaren
- prednisolon

Jeg ble så senere tvangsinnlagt for jeg var skulle "avruses" og få behandling. Nå er det 2 og et halvt år siden jeg var sist innlagt. Jeg har nå klart å sluttet på det meste med god hjelp fra min fantastiske samboer som satte foten ned og fikk meg ut fra psykiatrien. Jeg går fortsatt på effexor og sobril. Men prøver jeg trappe ned på effexor går det galt. For bivirkningene er så ekstremt kraftige at jeg blir selvmordskandidat av det. Så jeg advarer alle som får effexor medikamentet. Jeg har blitt feil diagnosert og vært prøvekanin for medisiner. Den eneste tabletten av alle de jeg har skrevet her som jeg er livredd for å glemme ta eller slutte på er EFFEXOR OGSÅ KALT VENAFLAXIN. Har prøvd med så lite nedtrapping som er forsvarlig, det tar kun to tre dager så er jeg helt ødelagt. Så mitt råd til alle er, si nei til medisiner. Prøv alt annet først. Ikke ta imot hva som helst. Si fra. Jeg har fortsatt en lang vei å gå i mitt liv. Jeg har mye vonde opplevelser. Jeg har opplevd å finne min egen mor halv død på gulvet. Jeg har opplevd mobbing. Overgrep. Mishandling. Fått høre halve livet mitt at jeg er ubrukelig...

Men aldri mist håpet, det er noen som er der kun for deg også. Livet skjønner jeg meg ikke på. Men jeg lever i dag fordi jeg er for glad i de nære rundt meg. Har det fortsatt tøft i perioder og en lang vei å gå. Men det er verdt det så lenge jeg slipper å gjør de rundt meg triste å lei. Pluss jeg skaffet meg hund. Beste valget noen gang. Dyr hjelper mer enn folk tror. Det har hjulpet meg ekstremt mye ha en samboer og en liten hund som elsker meg for meg å ingenting annet.

Takk for det finnes slike som dere. Silje er nok stolt over denne stiftelsen hvor enn hun er i himmelen. R.i.p

Hilsen jente 23 (Rogaland).

Del denne historien på facebook:
Skriv en kommentar til denne historien.