Men må man virkelig bli så syk for å få hjelp?

Hei.

Tusen takk for alt dere gjør. Jeg og mange andre kunne vært Silje og lidd hennes skjebne. Jeg er lei meg for hva dere har mistet og gått gjennom og jeg tenker ofte på det.

Jeg tenkte jeg skulle dele min historie uten for masse detaljer for det er for vondt...

Jeg vokste opp med en far som begynte å slite med depresjon, angst og søvnløshet, dette av helt klart naturlige årsaker og hendelser. Min far hadde så mage vonde følelser som han ikke taklet. Det som plager meg nå er minnet om Apotek posen han hadde synlig i øverste hylle i stuen. Jeg husket at jeg snoket oppi der flere ganger og en gang telte jeg over 15 forskjellige medikamenter. Min far gikk aldri jevnlig å snakket med noen, han fikk bare utskrevet alle disse pillene som skulle døyve alt det vonde! Noen av disse pillene var svært avhengighetsskapende og verken oss andre eller pappa hadde noe kunnskap om hva de inneholdt. Ja man trenger jo ikke det når det står utenpå pakningen "mot mareritt". Min far var i tillegg utenlandsk og forstod godt norsk men ble det for komplisert vet jeg som hans datter at han ikke forstod alltid alt, derfor mener jeg at han aldri kan ha forstått omfanget av hva de skrev ut. Han var så bestemt på å slutte noen ganger, og ble mer og mer psykotisk på alle disse medisinene og når han prøvde å slutte. Dessverre ble han voldelig og i hans psykoser var han voldelig mot hans nærmeste. Jeg var en liten jente den gangen som ble hans psykolog for ingen andre orket. I dag er pappa så syk at han i store perioder ruser seg sammen med noe nye medikamenter han fortsatt får og ofte så har han ikke kontakt med virkeligheten. Jeg savner faren min men det er så ille at jeg må kutte kontakt med han i lange perioder. Jeg ser han fortsatt for meg som en glad og beskyttende pappa noen ganger og det gjør vondt. Hans liv er ødelagt.

Dette slet jeg med lenge, men mine slitasjer tok virkelig over etter videregående, jeg hadde vært sterk så lenge alene og orket ikke mer... jeg husker at jeg sluttet å sove... jeg dro til legen og fortalte at jeg slet, jeg kuttet meg igjen og jeg trengte noen å prate med, jeg fortalte ikke at jeg kuttet meg da. Jeg fikk da beskjed om at jeg skulle ta noen piller som roet meg ned og var søvndyssende. Jeg gjorde som legen sa ... etter den første pillen sov jeg i omtrent 2 døgn! jeg husker jeg ble redd når jeg våknet og tenkte dette ikke var bra å putte i seg, ringte legen og han sa det var normalt og jeg måtte venne meg til dem. Dagene etter følte jeg meg som en Zombi.. Jeg begynte å tenke på at jeg ikke ville leve lenger. Jeg dro til legen igjen og sa jeg ville snakke med noen. Jeg hadde konstant tankekjør. Da sa han at han kunne liksom ikke sende meg til Terapeut sånn uten videre, jeg ble sint og viste han armene mine og da kjeftet han på meg og sa at det burde jeg sagt før, skrev en sykemelding og nærmest kastet meg ut av rommet! Jeg var 19 den gangen. Jeg ble ikke tatt seriøst fordi jeg hadde problemer med å vise hvor ille jeg hadde det. Jeg hadde jo vært sterk alene så lenge ... jeg ble sykere og sykere, jeg ble ikke sett eller tatt seriøst. Jeg begynte å røyke hasj for å sove, for ikke faen om jeg skulle ta en pille som slo meg ut i 2-3 døgn! Senere fant jeg også ut av fler av pillene legen ukritisk skrev ut gjorde at jeg ble mer og mer suicidal, jeg var sjokkert over at jeg hadde fått noe sånt! Jeg var så sint at jeg sa dette til legen uten respons! Jeg begynte å ruse meg i alderen av 20, og havna i psykoser. I mitt hode hadde jeg min egen lille verden men skjulte det for alle andre. Jeg ble aggressiv, sint, trist og alt det gode med jenta jeg hadde vært forsvant. I en alder av 22 ville jeg ikke mer, i en rus og Psykose prøvde jeg å drepe meg selv. Det skulle bli vendepunktet. Da ble jeg tatt seriøst. Måtte jeg virkelig prøve å ta livet av meg selv for å få snakke med noen om alt som jeg hadde vært igjennom? Jeg fikk diagnosen Post Traumatisk Stress Lidelse og begynte veien tilbake til samfunnet.

Men må man virkelig bli så syk for å få hjelp? Og hva om helsevesenet hadde brukt mer ressurser på å forebygge ... forstå og akseptere at alt ikke kan løses med piller! Jeg går i terapi igjen nå og hele tiden sier terapeuten , kanskje vi skal begynne å tenke på medisinering? Min forrige terapeut sa aldri det en gang...hun utstyrte meg heller med egenskaper sånn at jeg kunne takle ting:) Hun så meg og reddet trolig livet mitt! jeg mener ikke at alle piller er feil til alle mennesker.. Men jeg ble som mange andre bare et problem som kun kunne løses med piller, når det eneste jeg trengte var å prate med en som så meg:)

Stå på!!! Jeg heier på dere og tusen takk for at dere har valgt å gjøre dette:))

Del denne historien på facebook:
Skriv en kommentar til denne historien.