Jeg var 18 år første gangen jeg ble innlagt..

Hei!

Jeg ønsker å dele min historie, med både gode og dårlige erfaringer fra psykiatrien over lange perioder. Jeg ønsker å forbli anonym i og med at mine foreldre og venner skal bli mest mulig skånet, men de nærmeste vet min historie.

Først vil jeg si at alle historiene dere deler, gir meg både håp, motivasjon og styrke til og overleve dagen min, samtidig blir jeg trist og sint og frustrert over systemene vi har her i Norge som svikter på den aller groveste måten når det gjelder spesielt sårbare mennesker

Jeg er ei jente på 23 år som har god erfaring med Ahus når det gjelder psykiatrien og medisinsk behandling. Jeg var 18 år første gangen jeg ble innlagt ettersom jeg har slitt en god del med traumer hadde jeg store planer om å avslutte alt og grave min egen grav - jeg ble oppdaget og sendt rett på akuttpsykiatrisk avdeling. Jeg ble skremt, og da mener jeg virkelig skremt, avdelingen for voksen psykiatrisk strekker seg fra 18 år og opp til 100 ++, eldre menn kom bort til meg og spurte hva jeg i all verden gjorde på den avdelingen når jeg var så ung - jeg kunne jo vært datteren deres. Jeg ble møtt av skrikende mennesker, triste mennesker, mennesker med mange år innenfor psykiatrien, mange med dårlige og gode erfaringer - det var helt grusomt og den dag idag har jeg traumer fra min første innleggelse.

Etterhvert ble innleggelser en overlevelse for meg, men jeg fikk aldri noe tilbud om traumebehandling, jeg fikk kun psykolog og etter mye om og men sluttet jeg hos min første psykolog grunnet det var en mann, jeg ville ha en dame. Jeg fikk en ny ei og hu var helt på trynet, hun snakket gebrokkent norsk og jeg forstod ikke hva hun sa, jeg fikk ny psykolog igjen, denne gangen på en helt annen avdeling, hun kastet meg ut etter sommerferien fordi jeg ikke møtte opp til en time, for å komme inn i systemet igjen måtte jeg rett og slett få fatt i en ADVOKAT som måtte klage på vedtaket mitt om at jeg ikke fikk plass i spesialhelsetjenesten, er det virkelig slik at de som virkelig trenger hjelp og ikke får det må ty til advokater for å få hjelpen?

Etter tunge perioder med selvskading og lang ventetid hadde vi en familiekrise oppå alt dette, det tok veldig på meg og kroppen min, jeg ble stadig vekk mer fysisk dårlig og til slutt endte jeg opp med diagnosen irritabel tarm.

En Sommer ringte jeg akutt teamet hver dag to uker i strekk, jeg gråt i telefonen og sa jeg trengte hjelp, jeg trengte en å snakke med, men tilbudet fikk jeg ikke. Jeg ble så sliten at eneste utveien min ble selvmord, en overdose her og en overdose der men ingenting skjedde.

Etterhvert fikk advokaten min meg lagt inn på ett langtidsbehandlingssted hvor jeg var i hele 6 mnd, jeg fikk utrolig god hjelp og dette er den eneste positive erfaringen jeg har etter så mange år. Jeg går nesten ikke på noen medisiner, har trappet ned og kuttet ut mye, noe som har hjulpet på både magen og psyken. Jeg har vært på Ahus kun to ganger etter denne hjelpen og som selvskader møter man nye og vonde utfordringer blant, sykepleiere, vernepleiere, kirurger og leger. Jeg har møtt mange etter episoder hvor jeg har måttet sy, hvor legen sier: Syns du det er tøft med arr? Jaja enda en selvskader, du trenger jo ikke bedøvelse, du kommer sist i køen fordi det er selvforskyldt.

Jeg har ikke vært innlagt på ett og ett halvt år nå, men jeg har gått ett år i traumebehandling og psykologen min vil nå avslutte meg, jeg føler meg ikke klar, ikke ferdig, men hun mener jeg er 100 % frisk, og hun vil ikke søke meg videre. SÅ nå står jeg igjen uten noen. Hun har sagt jeg kan søke selv, men at jeg mest sannsynlig ikke kommer inn fordi jeg ikke er "syk" nok. Så nå er jeg akkurat der jeg var for 5 år siden.

Uten noe støtte, uten noen profesjonelle, uten noe kriseteam,. Trodde jeg hadde en stemmerett på dette? Jeg føler meg ikke noe bedre enn jeg gjorde for 5 år siden, er jeg da frisk? eller hva vil det si å være frisk? Er jeg ikke syk nok for å få hjelp? hvor syk må man egentlig være? Slik jeg føler det må man stå med begge bena i graven for å få hjelpen man trenger og det er ufattelig trist.

Jeg går fremdeles på noen medisiner og jeg fungerer bra med de for jeg tar ikke veldig mye, men burde jeg ikke da ha rett til oppfølging av en psykiater?

mvh anonym

Del denne historien på facebook:
Skriv en kommentar til denne historien.