Jeg har mange selvmordsforsøk bak meg.

Det er utrolig trist, og det gjør vondt å lese historien om Silje. Det smerter å vite at psykiatrien er årsaken til at liv går tapt, verdifulle liv!<

Jeg vil takke dere så mye for denne siden deres, for den kampen dere kjemper. Jeg finner trøst og håp på siden deres. Jeg så nettopp på den videoen som du "far" la ut, der Silje og synger. Jeg gråt. Gråt for Silje, for dere, for min egen smerte. Jeg som ikke skal gråte, jeg som ikke tørre slippe gråten løs, jeg klarte ikke kjempe imot. Men jeg måtte ta meg sammen, for jeg må være sterk, jeg kan ikke tillate meg å gråte, kan ikke tillate meg å bryte sammen, for jeg har ingen som kan "bakke meg opp". Men i kveld kjenner jeg at jeg sliter, jeg har det vondt. Jeg spør meg selv, mer enn noen gang, om det er verdt å kjempe videre. Jeg vil så gjerne, men jeg kjenner at jeg klarer det ikke alene lenger. Jeg har ingen rundt meg, ingen jeg kan prate med, ingen som kan kjempe sammen med meg. Nære venner har jeg ikke, ja, jeg må vil si at jeg har ikke noe nettverk. Familien min orker ikke mer av mine problemer, så jeg har bare et formelt forhold til dem. Det vil si at jeg må være sterk for å være sammen med dem, jeg må hen god dag.

Jeg har vært syk, hatt problemer hele livet. Barnepsykiatrisk, tvangsinnlagt på ungdompsykiatrisk; anoreksi. 18 år ble jeg innlagt på voksenpsykiatrisk, og det var da hele helvete startet. Jeg orker ikke å gå i detalj, men jeg har blitt dopet ned, beltelagt, overmedisinert, feilmedisinert, feilbehandlet, fratatt verdigheten. Psykiatrien ga meg enda flere problemer, og traumer.

Jeg har vært tvangsinnlagt flere ganger, og innlagt så mange ganger/år, det gjør så vondt å tenke på. Hadde de bare hørt på meg, trodd meg, sett meg. Jeg kan ærlig si at psykiatrien aldri har hjulpet meg. Tvert imot, de er årsaken til de vonde minnene jeg nå har, til marerittene, til alle arrene mine. Jeg kommer aldri til å tilgi det de har gjort mot meg.

Jeg føler mer at jeg har vært i et fengsel, enn et behandlingssted. Beltesengen har mange ganger blitt brukt som straff på meg. I det lengste lå jeg 11 timer i strekk. Jeg var rolig, men de ville ikke løsne meg før politiet kom og fikk satt handjern på meg, for deretter å kjøre meg til DPS. Slik var det ofte på akuttavdelingen. De løsnet meg ikke før politiet kom, fikk satt handjern på meg, og deretter bli kjørt til DPS. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger politiet har vært innblandet, og hver gang kom handjernene på. Lå jeg ikke i beltesengen, ble jeg lagt ned på gulvet, eller dyttet inntil veggen, for å få på meg handjern. Nå to år etter den siste innleggelsen, føler jeg meg fremdeles som en kriminell, og blir stiv i hele kroppen når jeg møter politi. Den første tanken er at nå bærer det rett til psykiatrisk.....

Jeg har mange selvmordsforsøk bak meg, og etter alt jeg har prøvd, skjønner jeg ikke hvordan jeg kan være i live....

Mange av selvmordsforsøkene har skjedd på psykiatrisk, enten på avdelingen, eller at jeg har stukket av derfra.

Jeg har vært så deprimert, så langt nede, men alt jeg fikk høre på psykiatrisk var at "å du har da så mye å leve for....dette klarer du også, du har jo klart det før..." Det var den hjelpen jeg fikk. Jeg vil nå ikke kalle det hjelp. De ordene førte bare til at jeg ble mer og mer suicidal, og prøvde å ta livet av meg. Jeg ville så inderlig ha hjelp, men det var ingen som tok meg alvorlig.

Etter den siste innleggelsen bestemte jeg meg for at jeg ALDRI mer skulle innlegges. Det var nære på for et halvt år siden, men jeg klarte å lure både politiet og legevakten. For jeg vet at en innleggelse betyr døden for meg. Da gir jeg fullstendig opp, for de feilbehandler meg stadig, og tror meg ikke. Dessuten stoler jeg ikke på dem lenger, etter alle disse årene med "overgrep" derfra. Under den siste innleggelsen følte jeg meg ikke trygg på avdelingen. Jeg var ikke trygg på personalet og behandlerne. Denne utryggheten kom av at jeg ikke ble trodd, at jeg ikke ble tatt på alvor, og fullstendig feilbehandlet.

Jeg har vært selvskader i mange år. Store deler av kroppen er full av arr. Arr som ble til på grunn av all feilbehandling i psykiatrien, all overgrep, all min fortvilelse og smerte over situasjonen.

De siste to årene har jeg kjempet en tøff kamp; for det meste alene. Jeg har en fantastisk psykolog; privatpraktiserende, og jeg har nå en lege som jeg stoler på. Utenom disse konsultasjonene må jeg klare meg selv, og det tøft. Spesielt på en slik dag, der spørsmålet surrer i hodet på meg; er det verdt å kjempe? Er det verdt å fortsette livet? Minnene marerittene fra psykiatrien er så vonde, og smerter så, jeg har ikke ord. Jeg hater de som har gjort dette mot meg!!!!!

Det må skje en forandring i psykiatrien, liv går tapt, verdifulle liv, og slikt skal IKKE skje!!!! Nå må virkelig de som har makt til å gjøre noe her i landet få øynene opp, og ikke bare prate med "fine ord" om at det skal skje en forbedring. Det må skje en handling, de må GRIPE INN OG GJØRE NOE!!! Mennesker tar skade av alle disse feilbehandlingene, og liv går tapt.

Jeg runder snart 35 år. Jeg er i full jobb, men livet mitt er ikke helt. Jeg kjemper og står på, men sårene inni meg, smerten; den er vond å bære på. Når jeg i tillegg må kjempe kampen alene, krever det ekstra krefter. Krefter som jeg snart ikke har mer.... Men jeg vil så inderlig stå igjen som den seirende. Den seirende over psykiatrien. Jeg vil ha rettferdighet, jeg vil ha en fremtid....

Jeg finner trøst i siden deres. Jeg finner håp, og jeg finner pågangsmot.

Jeg kan ikke få takket dere nok for det dere gjør. Det dere gjør for Silje, for meg og for mange andre. Tusen takk. Dere sprer håp; i hvert fall til meg!

Takk for at dere har lagt ut videoen der Silje synger. Jeg kan ikke forklare det med ord, men den rører meg dypt, på en måte som ingen andre har gjort.

Igjen: Tusen takk!

Jeg skulle gjerne ha stått frem med navn, det er det jeg ønsker, men jeg tørr ikke. I og med at jeg ikke har noen rundt meg som kan "bakke meg opp" i hverdagen, er jeg redd for å bli gjenkjent, og at det dermed blir enda mer negativt på meg, at jeg får skylden for enda mer; som ikke er min feil.

Anonym

Del denne historien på facebook:
Skriv en kommentar til denne historien.