"Jeg kom til et punkt der jeg ikke kjente meg selv igjen"

Hei, jeg ønsker å dele min historie med dere. Jeg er så glad det finnes mennesker der ute som opplyser om hvor farlig et liv på medisiner kan være. Dere viste meg at jeg gjorde et viktig valg i å avslå medisiner, og det betyr så uendelig mye.

Min historie

Jeg har en tøff barndom bak meg, allerede som 8-åring fikk jeg mine første selvmordstanker, og det var også rundt den tiden jeg måtte bli voksen. Jeg har blitt stemplet som den sterke, den sterke i familien og den sterke i vennekretsen. Ja, jeg var og jeg er sterk, men jeg ble for sterk for meg selv.

Jeg vokste opp. Mistet gode venner rundt meg og depresjonene haglet ned over meg. Jeg utviklet angst, og selvmordstankene begynte å ta over livet mitt. Jeg ble tappet for energi og livsglede. Gang på gang prøvde jeg å dra meg selv opp fra kjelleren, og jeg lyktes, men veien ned igjen var ikke lang. Jeg begynte på medisiner, sovepiller, antidepressiva og angstdempende. Hele livet ble snudd på hodet. Selvmordstankene ble verre, irritasjonen økte, jeg mistet respekten for mine nærmeste og levde livet i en evig rus.

Jeg kom til et punkt der jeg ikke kjente meg selv igjen, jeg visste ikke hvem jeg var. Jeg falt lengre ned, og veien opp igjen virket uoppnåelig. Jeg sluttet på medisinene, og sverget ovenfor meg selv at jeg aldri skulle gå på sovepiller og antidepressiva igjen.

Etter noen samtaler med fagfolk ble jeg midlertidig diagnostisert som bipolar. Det tok lang tid før jeg ville innrømme det for meg selv, men etter hvert ble det mye klarere for meg, men jeg valgte likevel å ikke fullføre utredelsen i frykt for hva denne diagnosen ville gjøre med livet mitt.

Jeg ble en annen person igjen. Jeg snakket om mine følelser. Jeg ryddet opp i problemene mine og brukte venner og kjære som støtte. Det gikk bra, i en god stund helt til jeg ble syk. Kroppen min ga opp. Jeg våknet opp med smerter hver dag. Depresjonene ble verre. Angsten kom og gikk, og jeg svingte mellom himmel og helvete.

Mye skjedde i livet mitt, og jeg hadde et enormt press på meg. Jeg tok meg en fri-dag og gikk i fra deprimert tilstand til hypomani. Da hverdagen kom tilbake falt jeg lengre ned, og jeg falt hardt.

Jeg begynte å planlegge mitt eget selvmord. Denne gangen skulle det fullføres. Det eneste som gikk i tankene mine var at sønnen min fortjente et bedre liv. Et liv uten en syk mamma, en mamma som ikke har energi nok til å gi han den oppmerksomheten han fortjener. Uten å gå i detaljer, jeg er her fortsatt som dere nok skjønner, jeg for første gang lagt inn på psykiatrisk avdeling.

Jeg ble møtt av en sykepleier som ville snakke om medisiner med meg. Antidepressiva ol. Av og til måtte det til for å gjøre livet bedre sa hun. Jeg sa klart i fra om at jeg ikke ønsket noen medisiner. Noe hun stilte seg uforstående til. Det fantes flere typer, det trengte ikke gå like galt som sist gang sa hun. Nok en gang sa jeg klart i fra, jeg skulle ikke ha noen medisiner, og jeg kom ikke til å utsette meg selv eller noen andre for den usikkerheten. Medisiner er greit, men ikke før jeg er fullstendig utredet. Hun prøvde å presse det på meg, og sa til slutt at hun mente det var nødvendig, mange brukte det sa hun.

Heldigvis var legen jeg møtte på enig med meg. Han var glad for å se jeg var kritisk til tross for tilstanden jeg var i, og satte i gang en prosess for å få meg inn på riktig avdeling for å få en skikkelig utredning. Det tok et par dager, men jeg hentet meg selv opp igjen, og det helt uten medisiner. Jeg er fortsatt sårbar, og jeg venter på utredning nå, men jeg sto opp for meg selv, og jeg satte mine krav for første gang, og det funket.

Legen i psykiatrien og fastlegen min sier det er flott at jeg er bestemt, at det er godt jeg ikke gir etter for de som ønsker at jeg skal prøve ulike medisiner. Sammen med dem har jeg laget meg et nytt utgangspunkt. De støtter meg hele veien i prosessen og har gjort det klart ovenfor andre leger jeg skal møte i min ferd mot å bli frisk at jeg skal ha en fullstendig utredning, og en diagnose før de skriver ut medisiner til meg. (gjelder psykisk og fysisk sykdom) Det er nok høyst sannsynlig at jeg er bipolar, jeg kan leve med det nå, men jeg nekter å bli sendt hjem med en resept for å så se hvordan det går. Jeg skal ha riktig behandling!

Jeg føler for første gang at jeg er blitt hørt og at jeg blir tatt seriøst av de rundt meg. Selv om noen rynker kraftig på nesa når jeg forteller at jeg ikke ønsker medisiner, så er det to personer som tror på meg, og er enig i hva jeg sier. Psykiatrien er langt i fra perfekt, men det finnes også gode eksempler, og jeg har vært så heldig å møte dem.

Denne stiftelsen har også vist meg at det var rett av meg å si nei, at det var bra av meg og kreve riktig behandling. At jeg, og mine to leger ikke er naive for å velge en annen vei.

Jeg skal aldri bli en prøvekanin for medikamentbransjen igjen, og nå vet jeg med 100 % at jeg tok et riktig valg, og at andre med en annen mening kan få si hva dem vil, de kjenner ikke meg eller min historie.

Det gjør vondt å se hva Silje måtte gå igjennom, men vit at dere hjelper mange, MANGE andre å få opp øynene.

Dere redder liv!

Del denne historien på facebook:
Skriv en kommentar til denne historien.