Begynte på medisiner da jeg var 14/15år.

Hei tapre gode mennesker.

Jeg har så utrolig respekt for at dere bestemte dere for å lage denne stiftelsen til tross for at dere er i sorg og fortvilelse. Dere deler viktig informasjon og erfaringer.

Dette er litt av min historie, jeg er 18 år men har allerede mye (for mye) erfaringer innen psykiatri og medisiner. Jeg har mange traumer fra barndommen som har preget meg mye. Jeg begynte å gå til psykolog allerede da jeg var 13 år. Begynte på medisiner da jeg var 14/15år. Og ble innlagt for første gang da jeg var 15/16år på undompsyk. Noen gode egenskaper jeg alltid har hatt er å ha god selvinnsikt, jeg er reflektert og er flink sosialt sett, alt jeg ville var å få skikkelig traumebehandling slik at jeg kunne komme meg videre fra depresjonen og minnene. Men da jeg begynte på medisiner ble jeg mye mer suicidal enn det jeg hadde vært tidligere, jeg ble mer impulsiv og hadde lite kontroll over meg selv. Legen bestemte seg da for å øke dosen på medisiner, noe som tilslutt gjorde meg nærmest apatisk, fraværende og veldig nedstemt og trøtt. Dette gjorde at jeg mistet konsentrasjonen på skolen og det var dager hvor jeg sovnet på skolepulten. Jeg mistet meg selv, de gode egenskapene mine ble kraftig nedsatt også på den sosiale fronten.

Jeg har aldri blitt tilbudt noe konkret traumebehandling til tross for jeg har vært i systemet i 5 år og har spurt om det flere ganger, jeg har bare hatt samtaler, fått medisiner, og har hatt over 15 innleggelser på psykiatrisk når ting har blitt for overveldende. Da jeg for første gang ble innlagt på voksen-psyk fikk jeg helt sjokk, jeg ble tilbudt sterkere sovemedisin og forskjellige beroligende medisiner uten at jeg hadde spurt om det. De gjorde også flere feil når de skulle gi meg min medisin, noen ganger glemte de å gi de til meg og andre ganger fikk jeg dobbeldose. Det var en helt merkelig opplevelse. Jeg ble glad da en lege sa at en annen lege som hadde spesialisert seg innen PTSD skulle starte behandling med meg, men det ble det aldri noe av. Jeg er nå 18 år og har droppet ut av Vg3 fordi jeg var/er konstant utmattet og klarer ikke få med meg noen ting.

Alt føles ganske håpløst, men jeg har bestemt meg for å trappe ned på medisinene og kreve bedre behandling slik at jeg kan komme meg videre å bli meg selv igjen. Jeg skal også bli intervjuet av en som jobber i barnevernet slik at jeg kan dele gode og dårlige erfaringer og fortelle hvordan det har påvirket meg psykisk.

Igjen må jeg bare si at dere er fantastiske og sterke begge to! Og dere gjør en så utrolig god jobb. Masse varme klemmer fra meg.

"Anonym"

Del denne historien på facebook:
Skriv en kommentar til denne historien.