Jeg selv har vært i Siljes "sko". Jeg overlevde jo, men det er bare flaks!

Hei!

Jeg må først si at det dere gjør, engasjementet, tiden og energien, her er beundringsverdig! Jeg kan overhode ikke forestille meg hvordan jeg selv hadde hatt det hvis jeg var i deres situasjon! Jeg personlig vil gjerne si TAKK for det dere gjør med dette som er et meget alvorlig og trist problem i helse-Norge!!

Jeg selv har vært i Siljes "sko". Jeg overlevde jo, men det er bare flaks! Jeg er bare 26 år, men alt jeg har vært igjennom får meg til å tro jeg burde vært mye eldre. Jeg har vært i psykiatrien fra jeg var 15. Jeg fikk diagnose depresjon med angst og selvskading, og ble godt stempla som dobbel-diagnose. Altså rus og psykiatri. Jeg var mye ut og inn på ungdomsavd frem til jeg ble 18. På ungdomsavd var det ikke sååå ille, tvang på innleggelse ble jo ofte brukt, men medisinering og slikt er en helt annen "verden" enn i voksenavd. Men jeg fikk jo uansett ikke så mye hjelp og jeg kom over i voksenpsykiatrien da jeg hadde fylt 18. Bare synet gjorde at forskjellen var et veldig sterkt inntrykk. Jeg husker jeg kun var 18 år og 1 mnd og der satt jeg med folk opp i 50 og 60 åra, noe jeg overhode ikke trodde var "mulig" man kunne se. Og det ble starten på et sant hælvetet, beklager uttrykke, men det beskriver veldig godt!

Jeg var innlagt i 16 mnd, hvor 14 var på tvangsparagraf. Da har du jo ikke mye stemmerett kan du si. Jeg starta på en akutt psykose post i 3 mnd. Jeg var ei illsint lita jente på 168cm og knappe 55kg, altså ei meget lita jente i andres øyne!! Jeg likte rett og slett ikke mennesker, jeg stolte ikke på noen og i hvert fall ikke fra hjelpeapparatet. Hadde for mange negative opplevelser fra barnevernet, BUP, leger og skolepersonell. Og når man kun er 14 år og kommer inn i et ganske «heavy» amfetamin-miljø er jo behandlinga av de "store gutta" deretter. Slik at, siden mange hadde såra og skuffa meg på alle mulige måter i noen år, endte reaksjonene mine med å møte alle med avvisning og sinne. Jeg utagerte hele tiden på avd. På mennesker, raserte alt og slo meg løs så jeg fikk stukket av. Alarmene gikk i hytt og pine på meg, jeg ble slengt i gulve og det veltet opptil 8 mennesker over meg for å holde meg nede for så å bære meg i belteseng hvor jeg ble liggende en god stund. Omtrent hver eneste dag ble det slik. Jeg fikk diagnose på diagnose, så klart utfra oppførselen min, og ble medisinert deretter. Ville jeg ikke ha medisiner, måtte jeg få. Jeg så på medisinene Silje fikk, jeg fikk alt det henne fikk. I en del høyere doser. Nozinan opp til 200 mg sammen med truxal opp til 200 mg, vallergan 70 mg og seroquel alt fra 200-1000 mg. Kan jo da si jeg var en vandrende «zombie». For at jeg skulle få flytte til en annen avd måtte de sette dissa medisinene + zyprexa, sobril og cymbalta som fast medisiner. Jeg kunne ikke være så urolig der, så da bestemte like greit legen å gi meg så mye medisiner så jeg stort sett bare sov og ikke lagde en lyd fra meg. Etter 14 dager hadde jo ikke alarmen gått på meg og de kunne ta meg imot.

Mye av medisinene ble trappa ned fordi jeg overhodet ikke fungerte. Da kom jo den illsinte jenta frem igjen og alt startet på nytt. Jeg gikk på rundgang på de 2 avd + mottaksavd hele tiden fordi ingen kunne "håndtere" meg. Masse nye diagnoser og medisinering deretter på nytt igjen. Da også uten samtaler, bare vurderinger utfra hvordan jeg var. Jeg tror jeg kan telle på to hender hvor mange samtaler jeg hadde de siste 10mnd. Ble jeg for ille var skjerming en "god" metode for å holde styr på meg. Beltelegging, tvangsmedisinering og holding var hverdagen min. Et meget stort avvik ble gjort ifh til det. Er usikker om man egentlig har lov å ta i bruk 2 tvangsmidler samtidig, for det første. For det andre endte det med at når jeg måtte legges i belter var det på forhånd gjort avtale mellom legen på avd og vakthavende leger at jeg kunne legges i belter, før en lege kom for å vurdere meg i en utagering. Det er jo ikke lov!!! Men så ble det no.

Den såkalte taushetsplikten dere opplevde, opplevde mine foreldre også. Ingen beskjeder ble gitt. Jeg rømte og var borte opptil 2 uker, men ingen hjemme visste noe hvis de ikke fikk direkte kontakt med meg. Da har man ikke, som en forelder, tillitt til hjelpeapparatet.

Dette ble jo langt skrevet om bare en liten periode, men slik var det altså vær gang jeg kom inn. Den samme mølla hver gang. Og jeg var mye innlagt. Ikke så veldig lenge av gangen alltid, noen bare på 2-3 mnd. Men i det store og hele fikk jeg aldri noe hjelp. Jeg ble bare "tatt hånd om" der og da når ingen andre ute klarte meg. De dempa de akutte symptomene med de midlene de har mulighet på innsiden av psykiatrien, også var det bare rett ut igjen.

Jeg husker enkelte ting så innmari godt her jeg sitter den dag i dag. Jeg husker, mot slutten av den lange innleggelsen, jeg fikk et tiltak som var at jeg kunne legge meg selv i beltesenga når jeg holdt på å tippe over. At jeg på den måten skulle kjenne tegna på sinneutbruddene og ta tak og ansvar før jeg eksploderte. De lovte de skulle slippe meg når jeg selv følte jeg var rolig, men det var jo bare løgn, korteste tiden var på 7 timer!! Når jeg da kom hjem klarte jeg jo heller ikke mestre sinnet og jeg husker jeg var så redd for å bli sint så jeg kunne kom til å skade noen. Jeg visste jo ikke at man kunne prate om det. Jeg stengte sinnet inne, jeg så beltesenga foran meg hver gang jeg kjente jeg begynte å bli irritert, løsningen min ble å gå vekk eller bare ta imot. Så husker jeg at jeg tenkte "hvorfor spurte aldri noen om hvorfor jeg var så sint"..... Jeg var jo bare redd for mennesker og jeg fikk jo ikke mindre panikk av å bli låst inne med folk helt oppi halsen!!

Alt fra psykiatrien føles nesten som traumer. Jeg er fortsatt livredd mennesker, jeg har fortsatt reaksjoner med sinne, jeg venter fortsatt at noen skal legge meg i gulvet hvis oppførselen min er upassende.

Som sagt er jeg 26 år nå, jeg har ikke vært innlagt siden påske 2010, jeg har ikke kuttet eller ruset meg siden da heller. Men minnene er like sterke!!

Nå lever jeg et ganske normalt liv. En samboer med 2 barn fra før, selv fikk jeg ei datter for 7 mnd siden. Jeg klarer meg ganske bra nå. Jeg fikk en psykolog for 5,5 år siden som har vært med meg hele veien og hun har vært til stor hjelp for at jeg er der jeg er i dag. Jeg fullførte rusbehandling i 2007-2008, hadde noen tilbakefall, men å få avstand over lengere tid hjalp allikevel!

Dette er forså vidt bare en liten del jeg har fra psykiatrien. Overmedisinering, slik som med Silje, har jeg maaaange historier om. Avvik i psykiatrien er det mange av og jeg har kjent på en del av de.

Takk for at jeg fikk dele, og takk til dere som har lest!

Del denne historien på facebook:
Skriv en kommentar til denne historien.