Allerede da jeg var 13 år begynte psykologene å diskutere om jeg burde begynne med medisiner.

Hei

For en tid tilbake kom jeg over videoen av deres datter som heter «Historien om Silje». Først må jeg si at det er utrolig trist og vondt å lese og se historien hennes/deres. Det er rett og slett helt forferdelig og jeg klarer ikke sette ord på hva jeg føler ovenfor det. Det er beundringsverdig å se den kampen dere gjør og at dere har måtte gått gjennom dette. Ikke minst er det forferdelig at det som faktisk skal være en hjelp og gjøre livet bedre for de som sliter(psykiatrien) heller går den lettvinte veien og tror at medikamenter/medisiner gjør jobben. Kanskje man nettopp ved å gå den andre veien å fokusere på mennesket og ikke «proppe» det fullt med medisiner, ville gitt bedre resultater i psykiatrien? Medisiner kan være en hjelp på veien, men når det går så langt som i dette tilfelle kjenner jeg at jeg blir små irritert og skuffet over den verden vi lever i, det skulle ikke være nødvendig at slik som dette tilfelle må skje før helsesektoren i Norge åpner øynene. Om de bare kunne fokusere på mennesket, og ikke tro medisiner gjør all jobben… Da kunne mye vært annerledes.

Som sagt beundrer jeg arbeidet dere gjør, at dere kjemper kampen til tross for det dere har måtte gå igjennom. For det er viktig å fokusere på medisinering av ungdommer/voksne i psykiatrien. Ut i fra undersøkelser vises det jo at flere og flere nordmenn bruker medisiner i sammenheng med psykiske lidelser/psykiske sykdommer, det har blitt en slags økning som beviser at det skjer en feil. Jeg mener ikke med dette å si at antidepressiva o.l. ikke skal brukes, for noen ganger er det nødvendig og da må man bare, men sånn generelt så er jeg jo for minst mulig medisin, men jeg er helt fullt i mot slikt som dette at en person blir «puttet i» så mange ulike preparater, det sier seg jo selv at det ikke er sunt for en kropp som skal leve lenge og lykkelig…

Til tross for alle tankene jeg har om dette og alle mine meninger er jeg «bare» en jente på 16 år. Folk vil kanskje stusse over det, hvorfor akkurat JEG har så sterke meninger om det? Men skal man ikke være opptatt av hva som skjer i sitt eget land? At noen blir påført denne smerten av svikt i helse Norge?... Det er kanskje feil av meg å kalle det en svikt, men kanskje det er akkurat det, det er? At Norge svikter ved å skrive ut resepter i hytt og pine, og de som blir medisinert får lite informasjon og hører bare «Ta disse…» «Ta disse…» og «Ta disse». Altså jeg er bare 16 år, men jeg har grunnlag for å kjempe for dette. Det er ikke noe jeg er stolt av, det har blitt en slags «synd». Men jeg har mine erfaringer jeg også…

Allerede da jeg var 13 år begynte psykologene å diskutere om jeg burde begynne med medisiner, fordi jeg ikke hadde hatt framgang på noen måneder (I ettertid er dette høyst merkelig… At det var grunnlaget for medisiner), men med min alder ble de uenige, og foreldrene mine ville heller ikke at jeg, jeg som var så liten, skulle begynne på antidepressiva. Behandlingen fortsatte, riktignok uten medisiner, helt til jeg ble 14-15 år. Da jeg var 14-15 år ble det helt bestemt at jeg skulle begynne med medisiner, egentlig ville jeg ikke, og de bestemte det uten foreldrene mines meninger, plutselig en dag gikk jeg bare ut av kontoret med en resept på Cipralex. Det skumleste er at jeg ikke snakket med legen en gang som skrev de ut, vi vekslet kanskje et par ord, men ikke noe mer. 14-15 år, skyhøy dose og de hadde sagt det ville bli bedre, ikke sant? Men det tok en vending. Ikke minst fikk jeg alle slags bivirkninger med oppkast, hodepine, smerter osv… Jeg vet i dag at jeg aldri skulle begynt på de, for alt ble verre. For å gjøre det kort; En mnd etter medisinstart (15 år), ble jeg innlagt på Ungdoms Psykiatrisk Avdeling pga selvmordsforsøk og selvmordstanker/fare, som med meg og andre ga medisinene økt selvmordstanker/fare. Men likevel kjørte de meg på et annet legemiddel, som igjen gjorde meg psykisk dårligere. Jeg var innlagt der i 3 uker, 15 år og alt dette pga deres feil medisinering. Jeg har i løpet av mitt liv i psykiatrien (3 år) vært igjennom 4 ulike medikamenter. Nå er jeg «fri» igjen, og bestemt for at jeg ikke skal gi meg ut på noen medikamenter igjen. For noen hjelper det kanskje, men for meg og enkelte går det den andre veien… Det skal også sies at jeg ikke fikk oppfølging av noe lege under medisineringen, selv om foreldrene mine uttrykket sine bekymringer for bivirkningene jeg fikk.

I dag er jeg 16 år, mye friskere psykisk og har det bra. Jeg har det mye bedre nå enn hva jeg hadde det med medisinene. Jeg går fortsatt til noe behandling, og har en liten dose av medisiner i meg enda (det er pga nedtrappingen av all medisinen jeg har fått av dem må skje langsomt, hvis ikke kan jeg få et enda verre tilbakefall). Men for å være ærlig føler jeg meg bedre uten dem, medisinene altså. Foreldrene mine og en ny lege jeg har, har også sagt at innleggelsen og det «styret» i den perioden ville vært unngått om medisinene ikke hadde vært der, de har innrømt at det var grunnen. Jeg vet at jeg ikke kan måles opp etter denne situasjonen, men jeg kan se mange like trekk..

Som nevnt er jeg i dag mye friskere, fungerer helt normalt, har verdens beste venner og familie, og går første året på videregående. Jeg har klare ambisjoner når jeg blir eldre. Når jeg blir eldre vil jeg bli psykolog og hjelpe andre. Bevisst vil jeg også jobbe med å unngå medisinering i høy grad. Som nevnt så kan litt være en god hjelp på veien, men for mye ødelegger mer enn det heler. Kanskje det er det enkelte ikke forstår? At overmedisinering er en ulempe… Når jeg blir eldre vil jeg også jobbe med å påvirke psykiatrien til å vurdere medisinering på en ny måte.

Vi snakket faktisk om dere og den videoen i klassen, i en samfunnsfagtime. Vi hadde om lykke. Og om antidepressiva og slike medikamenter gir en langvarig lykke eller om det er noe som bare gir oss mennesker en placebo effekt? Hvem vet egentlig. En ting er sikkert; Medisinene fører med seg mange verre og alvorligere bivirkninger enn hva det fører med lykke. Det er uvisst hva som gjør at vi tror at medisinering er noe positivt. Men det skal jo ikke være en skam å stå på de heller…

Før jeg runder av må jeg også få sagt det at jeg er sikker på at Silje er stolte av det dere gjør. At dere er dem dere er og kjemper denne kampen. Men husk; Dere har også lov til å være sårbare og triste, for dere har gått gjennom mye, men det at dere likevel kjører denne kampen gjør meg, mange andre og ikke minst Silje stolte over dere. Jeg vil også si det at foreldrene mine kunne vært i samme situasjon, mistet sin datter pga medisineringen… Hver gang det kommer opp et tema som kan assosieres med min innleggelse og den historien ergrer de seg over og sier at det var noe av det verste og uforsvarlige de har vært borti..

Aldri glem – Jeg og mange andre ser opp til dere og beundrer dere

"Anonym"

Del denne historien på facebook:
Skriv en kommentar til denne historien.