"Medisinen fra helvete kaller jeg den"

Hei

Jeg er nå en voksen kvinne på 43 år, og har det etter forholdene bra. Men slik har det ikke alltid vært.

Første gang jeg ble lagt inn på psykiatrisk var jeg 18 år gammel. På slutten av 80 tallet var det to ”motediagnoser” i psykiatrien, jeg fikk den ene, schizofreni, og det var sterke mistanker om at jeg hadde vært utsatt for incest også, noe jeg benektet. Noen år senere fant man ut at omsorgssvikt gir de samme symptomer som incest, og det var dette som var deler av problemet. Etter bare litt over en uke på sykehus fikk jeg diagnosen schizofreni og startet med nevroleptika, Trilafon. Dette er et lovbrudd, en slik diagnose kan ikke gi uten mye lengre observasjon og psykoser, noe jeg aldri har hatt. Det triste er at mine foreldre presset på for at jeg skulle få en alvorlig diagnose, for at de skulle ”frikjennes” fra alt ansvar rundt at jeg var syk. Og så var medisineringen i gang. Noen år senere fikk jeg bytte til et såkalt ”bedre” preparat, Cisordinol. Da var allerede schizofrenidiagnosen anført som feilaktig i mine journaler, men mange leger og psykiatere oppfattet ikke det.

Uføretrygd ble innvilget da jeg var 23 år, i praksis blir jeg regnet som ufør fra dagen jeg fylte 20. Etter enda noen år, skulle jeg igjen få bytte til noe ”bedre”, denne gang Leponex. Medisinen fra helvete kaller jeg den, den har forferdelig mange alvorlige bivirkninger og opptar nå MYE plass i felleskatalogen. Noen av bivirkningene mener jeg ble oppdaget på meg. Jeg ser dere kaller Rivtril for apedop på siden deres, da kjenner dere ikke til hvordan Leponex virker. Man blir fullstendig følelsesløs. Etter seks måneder på Leponex ble jeg veldig tørst. Blodsukkeret ble målt, og jeg ble lagt inn på medisinsk avdeling samme dag for å få opplæring i å bruke insulin.

På tross av enorme doser insulin (200 enheter mix i døgnet) lyktes det aldri å få stabilisert blodsukkeret mitt. Så, etter seks år, ba jeg avdelingen om å få slutte med Leponex, og lurte på hva de syntes. De støttet meg i avgjørelsen og hadde ventet på at jeg skulle ønske dette. I ett år trappet jeg ned, litt om gangen, og begynte gradvis å få tilbake følelser som normale mennesker har. Jeg hadde seks måneder igjen av nedtrappingen da jeg ble veldig syk, og innlagt på sykehus med feber på 41.2 grader. Noe av det første jeg måtte si på sykehuset var at de måtte ikke gi meg Leponex, det påvirker de hvite blodlegemene og er livsfarlige å bruke om man har feber. De første seks månedene man bruker dette må man ha telling av hvite blodlegemer gjennom blodprøver hver uke. I fire dager hadde jeg skyhøy feber før den begynte å gå ned. Man fant aldri ut hvor jeg hadde infeksjon, så det var usikkerhet om jeg fikk riktig antibiotika. Nå dukket det også opp et annet problem: dag tre på sykehuset (uten Leponex) raste blodsukkeret mitt, og ingenting fikk det opp igjen. Jeg ble matet med søtt annen hver time døgnet rundt.

Etter seks døgn på medisinsk avdeling var infeksjonen slått ned og jeg ble utskrevet. Blodsukkeret fikk vi fortsatt ikke opp igjen, ingen hadde noen forklaring på det, men de regnet med at det var en følge av infeksjonen og ville rette seg etter litt tid. Det gjorde det ikke, i tre uker var jeg hjemme alene med farlig lavt blodsukker, kroppen i alarmberedskap og nesten uten søvn, i frykt for at jeg ikke skulle våkne igjen. Samtidig var Leponex seponert for godt, vikarlegen mente det ikke var noe poeng i å trappe dem opp for så og trappe ned igjen. Etter tre uker begynte jeg selv å få en mistanke. Jeg husket at jeg fikk diabetes seks måneder etter oppstart av Leponex, og husket også at blodsukkeret mitt var blitt gradvis bedre det året jeg hadde trappet ned. (Heldigvis hadde jeg en fastlege som var flink til å ta blodprøver). Så på egen hånd begynte jeg å ta mye mindre insulin, og da stabiliserte blodsukkeret mitt seg. Neste legetime la jeg frem teorien min, om en sammenheng mellom Leponex og diabetes. Legen lyttet til meg og sa: jeg tror sannelig du er på sporet av noe. Hun tok frem felleskatalogen, leste om bivirkninger, og ja, en av dem var hyperglykemi (ekstremt høyt blodsukker). Jeg hadde altså fått diabetes som en bivirkning av nevroleptika. Det neste halve året unner jeg ikke min verste fiende å gå igjennom. Det føltes som jeg gikk igjennom puberteten på nytt. Alle vanlige følelser kom tilbake i rekordfart, og det var tøft å sortere og takle alt som kom. Det var rett før jeg kontaktet lege første gang jeg ble sint, jeg hadde ikke vært sint på 13 år og kjente ikke igjen følelsen. Samtidig visste jeg at det var ingen vei tilbake, å begynne med Leponex igjen var ikke noe alternativ. Men jeg klarer ikke å anbefale andre å slutte med Leponex nettopp på grunn av dette halve året, jeg var heldig som overlevde det og kan ikke anbefale andre å prøve på det når jeg vet hvor ille det var.

Jeg ble anbefalt om å gå til sak mot Norsk Pasientskade erstatning allerede noen uker etter at bivirkningene ble oppdaget. Men jeg var ikke klar, jeg var bitter over det som hadde skjedd og hadde i tillegg alle nye følelser å håndtere. Men neste høst, nesten ett år etter seponeringen, tok jeg kontakt med advokat. Jeg la frem saken min og spurte om jeg hadde rett til fri rettshjelp. Det hadde jeg ikke, men advokaten tok saken likevel, vel vitende om at jeg med uføretrygd ikke ville ha mulighet til å betale ham. Først var det den feilaktige schizofrenidiagnosen som ble klaget inn, jeg mente at uten den ville jeg sluppet den hensynsløse testingen av medisiner. Saken rullet i nesten to år før pasientskadeerstatningen avslo, da fant de ut at den var foreldet. Jeg var da innstilt på å gi opp, men det var ikke min ulønnede advokat enig i. I løpet av de to årene hadde han forstått mye av saken og ble sint på mine vegne. Så vi opprettet en ny sak, denne gang handlet den om feilmedisinering og skader fra Leponex. Saken gikk vel i et halvt år før jeg ble bedt om å komme til Oslo og møte den sakkyndige. Dette skjer visst nesten aldri, men de måtte visst vurdere om jeg var med ”mine fulle fem” eller om jeg var gal. Å klare seg uten nevroleptika etter så mange år er ikke vanlig. (jeg forstod det som det var det han var ute etter da jeg fikk papirene etter møtet).Jeg informerte han også om at det fantes blodprøver hos fastlegen som beviste det jeg påstod, prøver tatt på topp medisinering, under nedtrapping og etter seponering. Disse prøvene fikk han umiddelbart tilgang til, og det var nok dem som avgjorde saken. Den sakkyndige var bedt om å svare på seks spørsmål rundt min behandlingssituasjon, og påviste at feil var gjort på fem av de seks.

Noen uker senere fikk jeg brev fra Norsk Pasientskade erstatning med et tilbud om et erstatningstilbud på 510 000 kr, og aksepterte. Jeg hadde aldri drømt om så mye, og det var uansett ikke penger som fikk meg til å gå til sak. Jeg ville at ansvaret for det som hadde skjedd med meg skulle plasseres på dem som hadde det, samt gjøre mitt for å forhindre at mange andre pasienter ble brukt som forsøkskaniner på samme måte. Medisinsk avdeling, der det ble dramatikk mens jeg lå der, ba om å få bruke historien min i undervisning, noe jeg samtykket til. Flere leger begynte å inkludere blodsukkermåling når de talte hvite blodlegemer på Leponex- blodprøvene. Dette er de sjeldne bivirkningene jeg fikk av Leponex: Hyperglykemi, forhøyet kolesterol, hormonforstyrrelser og urinlekkasjer. I tillegg hadde jeg fått begynnende nyreskade som skade fra diabetes. I tillegg kom jo kampen for å takle et helt ukjent følelsesliv.

"Anonym"

Del denne historien på facebook:
Skriv en kommentar til denne historien.