Første innspill fra legen var spørsmål om jeg ville ha lykkepiller.

Hei

Jeg blir fortsatt rørt når jeg er innom siden deres, og er så utrolig imponert over motet deres. Og takknemlig for at dere setter fokus på denne problemstillingen. Hele klassen min så på Historien om Silje sammen på siste undervisningsdagen. Det kan ikke ha vært et eneste tørt øye.

Jeg har selv også vært en tur innom psykiatrien. Første gang jeg var hos legen pga depresjon var jeg 17 eller 18. Jeg klarte endelig å manne meg opp til å søke hjelp hos legen. Ved spørsmål om selvmordstanker, svarte jeg at "ja, av og til". Jeg fortalte om perioder med depresjoner helt siden jeg var 15. Hjelpen jeg fikk?? "Kom tilbake senere om det ikke går over av seg selv". Ikke så mye som en oppfølgingstime!

Noen år senere (og ny fastlege) kom jeg med samme problemstillingen igjen. Første innspill fra legen var spørsmål om jeg ville ha lykkepiller. Nei, jeg ville ikke ha lykkepiller, men henvisning til psykiater. Jeg ønsket psykiater og ikke psykolog, fordi jeg hadde hørt at de var flinkere til å diagnostisere. Jeg hadde vært plaget med psyken siden jeg var 15 år, og ville så gjerne ha en forklaring på hva som feilet meg. Skjønner nå i ettertid at psykiater var helt feil for meg. Det var ikke mye terapi egentlig. Jeg fikk diagnosen tilbakevendende depresjoner, noe jeg i grunn var fullt klar over fra før av.

Etter andre timen fikk jeg resept på Zoloft. Siden fikk jeg resept på Lamictal, og deretter Seroquel. Gikk i en periode på disse 3 samtidig. Seroquel slo meg helt ut, så den taklet jeg ikke lenge. Lamictal hadde for mange bivirkninger, droppet den etter et års tid. Zoloft går jeg fortsatt på. Men i motsetning til de andre med. er Zoloft noe jeg trenger, og selv kan kjenne at virker. Jeg hadde avtale hos psykiater 1-2 ganger pr måned. Bortsett fra en liten periode etter innleggelse på psykiatrisk avdeling på sykehuset. Første gangen jeg ble lagt inn var pga et intox med intensjon om selvmord, men jeg tok ikke så mye fordi jeg ombestemte meg og ble redd. Jeg fikk da 2 døgn på psykiatrisk før jeg ble "kastet ut". Jeg gråt nesten konstant fra jeg kom til jeg dro. Men siden jeg dermed hadde så god kontakt med følelsene var det visstnok et godt tegn. Dagen etter utskrivelsen følte jeg egentlig bare at situasjonen var enda mer håpløs (det var ingen hjelp å få!), og tok en ny overdose- bare denne gangen mye større. Og jeg hadde ikke ombestemt meg. Jeg havnet på akutten, og ble dagen etter overført til psykiatrisk avdeling. Jeg var endelig "syk nok", og hadde fullstendig mistet kontakt med følelsene mine.

Det som var fint med å være der, var at jeg følte meg trygg der inne, og jeg fikk den roen jeg trengte. Det som var utrolig skuffende var at det var samtaleterapi kun 1-2 ganger i uken. Og da blir det så godt som en oppbevaringsboks. Når du er såpass ødelagt trenger du mer enn 1-2 samtaler i uken...! Jeg trenger vel nesten ikke nevne at de doblet medisindosene mine. Og i tillegg til dette fikk jeg også sovepiller, noe jeg aldri hadde gått på før. Det hadde vært mer til hjelp om noen kunne snakket med meg. Men jeg antar at mangel på ressurser er årsak... Poenget er: Mer samtaleterapi og mindre medisiner, det hadde hjulpet meg masse. Jeg var innlagt i ca 5 uker. Jeg synes det er helt utrolig at det ikke engang holder med selvmordstanker, du må også gjøre et skikkelig forsøk før du er "syk nok" til å få hjelp. 5 uker var ikke nok, men jeg ville ikke være til bry. Vennene mine har vært mer til hjelp enn psykiatrien i Norge, noe som ikke er riktig.

Alt dette er 3 år siden nå, og jeg føler meg så frisk som jeg kan bli. Livet er godt

Det jeg prøver å si, er at jeg er så glad for det dere gjør. Takk for fokuset dere setter psykiatrien i Norge. Dere er så modige og flinke.

Jeg sender dere mine varmeste tanker

«Anonym»

Del denne historien på facebook:
Skriv en kommentar til denne historien.