Gikk til psykologen 3-4 ganger i året, fordi jeg måtte pga NAV.

Hei. Jeg vil starte med å si at jeg føler så uendelig med dere. Jeg har fulgt med fra starten, og har grått med dere ved gjentatte ganger.

Jeg har egentlig ikke følt at det har vært nok "synd" på meg til at jeg har kunne sendt dere min historie.. Det har vært en vemodig kveld og jeg har slitt med å finne motivasjon til å holde motet oppe, til jeg begynte å lese gjennom Facebook siden deres igjen.. Det gir meg en ufattelig motivasjon til å kjempe videre, jeg har faktisk ikke rett til å la "systemet" tråkke meg mer ned i søla enn de allerede har gjort. Det har skjedd så mye så prøver å korte ned alt jeg kan.

I tenårene var jeg toppidrettsutøver, ei blid og sterk jente uten bekymringer, med en super familie i ryggen. Jeg begynte på den tiden å få smerter som etterhvert ble så sterke at det var vanskelig å fungere.

Min mor tok meg fra lege til lege og alle mulige behandlere for å finne ut hva som var galt. Alle jeg kom til sa at det var psykisk og at det var normalt for unge jenter å være deprimert, hvis jeg bare skjerpet meg så ble det snart bedre igjen. Jeg var ikke lei meg, og skjønte ikke hvorfor de ikke lyttet, men igjen, jeg hadde respekt og tenkte at de vil jo bare hjelpe meg, og de vet best. Ettersom jeg jeg alltid har vært en «fighter» (det har reddet livet mitt) tenkte jeg at da skal jeg fader meg stå på så kroppen min skjønner at den ikke kan ha vondt lenger. Jeg ble verre og verre.. Tilslutt fant de ut av jeg har Fibromyalgi. De sa det ikke var noe å bry seg om og at jeg fint kunne leve med det uten problemer.

Etterhvert som tiden gikk ble det så ille at jeg måtte slutte med min største lidenskap, ridning, hest, ikke noe mer landslag. Det ble en ganske brå slutt. Jeg har hatt hest siden jeg ble født og for meg var dette livet.

Jeg kom inn i NAV systemet og de satt meg i forskjellige jobber. Det var viktig for meg å vise hvor sterk jeg var, så jeg ville ikke si nei til noe selv om det var forferdelig vanskelig å komme seg gjennom dagene.. NAV sa jeg måtte begynne hos psykolog for å få penger så jeg gjorde det (selv om magefølelsen ropte NEI).

Jeg kom til en overlege, en psykiater som sa til meg hver eneste time at jeg hadde ikke vondt, det var bare noe jeg trodde fordi jeg hadde psykiske problemer. Dette varte en lang stund. Alle rundt meg, leger, psykologer, behandlere - alle sa at det var ikke noe galt med meg, jeg var bare deprimert, og at det var en unnskyldning for å slutte med hest..

Etterhvert som tiden gikk ble jeg mer og mer fortvilet.. Jeg begynte å tenke, kanskje de hadde rett, de vet jo tross alt best. Jeg fikk Sarotex som skulle hjelpe meg og sove, men de pillene gjorde meg trøtt hele døgnet. Da ble jeg selvfølgelig mer nedfor, og tilslutt hadde de fått viljen sin, jeg kom inn til behandling en dag og gråt fordi jeg var så sliten og lei meg. Da sa psykiateren min at: se der, hva sa jeg, du har psykiske problemer. Jeg måtte fylle ut et skjema for å finne ut hvordan diagnoser jeg hadde. Jeg gjorde det og tenkte ikke noe mer over det.

Da jeg ikke likte medisinene jeg fikk, ga hun meg hele tiden nye å prøve ut. Til slutt husker jeg at jeg hadde så mange pilleesker at jeg tenkte, hvordan skjedde dette?! Psykiateren min mente jeg var suicidal og snakket om å tvangsinnlegge meg ofte. Jeg nektet selvfølgelig og sa: hvis du mener jeg er suicidal hvorfor gir du meg da nok piller til å ta livet mitt. Da sa hun at det var kanskje ikke så lurt, også lurte hun på om hun kunne få de igjen.

I 2004 fikk jeg diagnosen ME, ble veldig syk og fikk nedsatt immunforsvar. Ble lagt inn på sykehus og holdt på å dø etter at jeg fikk 20 kurer med sterk penicillin 18 måneder. Da jeg kom ut av sykehuset måtte jeg ha mye oppfølgning, og jeg kom "tilfeldigvis" til en lege som viste seg senere å være min helt! Jeg søkte på han som fastlege etter første gang jeg var der. Vi gikk igjennom min historie, og han nevnte at jeg hadde to alvorlige psykiatriske diagnose han ikke kjente seg igjen i ved meg, også hadde vi en lang samtale ang det.

Det kom som et sjokk for meg, for de var aldri nevnt en gang for meg. Da begynte det å gå opp for meg hva jeg hadde latt systemet gjøre med meg. Dette var da i 2010 og da hadde jeg vært hos psykolog fra 1999. Jeg hadde i mellomtiden møtt to fantastiske behandlere som hjalp meg, og hjelper meg enda, helt gratis (en akupunktur og en massasje terapeut) som har reddet livet mitt, bokstavelig talt. De dro meg opp fra gjørma, ga meg tilbake»fighterviljen» min, lyttet til meg, så meg og trodde på meg. Og ikke minst fikk meg til å se alvoret av Fibromyalgi. Sakte men sikkert fikk jeg tilbake troen på meg selv, så de siste to årene var jeg bare hos psykologen 3-4 ganger i året, fordi jeg måtte pga NAV.

Nå er vi 2014, jeg er fortsatt alvorlig fysisk syk, men min mentale styrke har blitt så sterk, og troen på meg selv kommer jeg aldri til å miste igjen. Når jeg ser tilbake på hvordan jeg sakte men sikkert ble en slave av systemet, lot de påvirke meg og herske meg, uten å en eneste gang faktisk prøve å forstå eller lytte til meg blir jeg så utrolig sint! Jeg er så takknemlig for at selv om jeg er alvorlig syk, har jeg klart å komme meg ut av den farlige spiralen. Jeg har fått slettet de psykiatriske diagnosene mine, og funnet tilbake til hun sterke jenta som har vært godt gjemt. Nå kjemper jeg en helt annen kamp mot NAV som gjør at jeg nesten mister troen igjen, men det er en helt annen historie.

Poenget med dette, er at jeg så lett kunne vært Silje. Og det gjør meg så trist og forbanna, ikke bare på mine vegne, men for alle de andre som er i samme situasjon. Enda så støttende mamma og pappa var så var de ikke i nærheten av å vite alvoret, for nå i ettertid. Man tror jo på at systemet er her for å hjelpe! Den dagen jeg blir frisk nok til å jobbe igjen, føler jeg at det er min oppgave å forandre måten psykiatrien er lagt opp. Det er så mye annet som ikke fungerer helsemessig i dette landet, men dette har jeg følt på nært hold. På en måte er jeg takknemlig for at jeg har vært igjennom alt jeg har opplevd, for man kan ikke forstå noe man ikke har vært igjennom selv. Jeg mener alt har en mening, og jeg har lært så mye om hvordan psykiatrien og systemet fungere. Eller IKKE fungerer! Jeg tenker på alle de menneskene som ligger innlagt, er på tunge medisiner, helt uten at de trenger å være det.

Jeg kunne fortsatt i det uendelige, men jeg vet at dere forstår. jeg vil bare si tusen tusen takk for at dere er så modig og tar opp denne kampen. Så mye motivasjon som dere har gitt meg, kan jeg bare tenke meg hvor mange andre familier, unge jenter og gutter dere har inspirert, gitt lærdom og håp. Jeg kjemper ved deres side, og håper at vi klarer å gjøre forandringer.

Mvh «anonym»

Del denne historien på facebook:
Skriv en kommentar til denne historien.